En landsby i de liguriske alpene.

Kanskje det nye moteordet blir kvalitetsferie i stedet for kvantitetsferie.........
Endelig er vi ferdige i vinmarka, klaser er tynnet, blader fjernet, gresset slått, kassene vasket......nå er resten opp til værgudene og druerankene selv. Modningen er det ikke lenger noe vi kan gjøre noe fra eller til med, og det er med skrekkblandet fryd vi nå ser frem mot drueårets avslutning.

Først skal vi plukke Moscato’ene på Oliventoppen, og det er her skrekken kommer inn. Det er mange druer som skal i hus fra de bratte vinmarkene. Heldigvis har vi fått lånt oss en større tilhenger som gjør det lettere å få fraktet druekassene opp til toppen. Der blir de hentet av en av områdets største Asti-produsenter, Sant’Orsola i Cossano Belbo. Flere kasser har vi også fått lånt, og det begynner å se ut som om vi har nok hender til å hjelpe oss, men spennende blir det!

Barbera’n har vi mer kontroll på. For det første er det en tredjedel av Moscato’n, det er her på Tenuta’n hvor vi har litt bedre fasiliteter, og, ikke minst, vi har gjort det én gang før, med hell, til og med! Ekstra artig blir det i år. Vi stiller nemlig i år med egen kokk til innhøstingen!! Så det er i alle fall ingen som skal kunne klage på serveringen. Sissel Bogni, som ellers i året jobber som kokk i Oslo, og kjører kokkekurs for Italiafrelste, kommer nedover for å bidra til stemningen. Vi gleder oss vilt og uhemmet!!!!!

Siste halvdel av august har unektelig hatt et noe høstlig preg, krystallklare dager og kjølige netter. Perfekt modningsvær, men, litt tidlig vel? Allikevel, en nytelse for oss med nordisk blod! September derimot, har bragt med seg en ny sommer. Det er varmt, veldig varmt, men fremdeles klare fine dager, så det er bare å si, ja takk!!

Vi bestemte oss for å benytte sjansen til å ta noen dager fri før alt braker løs. Fjellheimen frister oss alltid når vi skal stikke av, og denne gangen var det de liguriske alpene som sto for tur. Vi hadde nemlig hørt om en liten lokal restaurant med fantastisk kjøkken og en overflod av antipasti, verdt å sjekke nærmere! Vi fant omsider telefonnummeret og fikk bestilt bord, det var det viktigste denne gangen. Overnatting finner man alltids.

Frode sitter og koser seg med lunsjen

Kom oss av gårde tidlig, og startet ferien med cappuccino og brioche i baren før vi styrket satte kursen sørvestover. Det var nok en klar fin dag, så turen over høydedragene i Alta Langhe bød på flott utsikt. Det ble ikke mindre spektakulært etter hvert som vi nærmet oss Liguria, og Ormea, en av de siste byene i Piemonte var riktig så sjarmerende. Ikke rart den ble valgt som navn på den lokale druen, Ormeasca, som er en Dolcetto-klon mest produsert i området rundt Pornassio (har en viss forståelse for navnevalget dersom alternativet var Pornasca).

Det nærmet seg lunsjtid da vi passerte grensepasset mellom Piemonte og Liguria, og vi bestemte oss for å se om vi kunne finne byen og restauranten vår aller først. Det var slett ikke vanskelig. Selv om den lille byen lå langt fra allfarvei var den godt merket både på kartet og langs veien. Byen var bitteliten, og klamret seg til fjellsiden langs en liten bekk av en elv. Det var som å bli satt 20-30 år tilbake i tid. Steinhusene var små og beskjedne og det lå en stille ro over byen. Trattoriaen vår var lett å finne, men åpnet ikke før til kvelds. Overnattingssteder i selve byen var det heller ikke. Vi satte oss i stedet på baren med et glass aperitivo og trakk inn stemningen. En ny runde førte oss forbi et annet spisested som reklamerte med fast lunchmeny. Vi oppdaget at flere av ”gutta” fra baren også hadde tatt turen hit, så da slo vi følge. Vi ble raskt kategorisert, ”stranieri”, og ble tilbudt sitteplass ute på verandaen, i sola, med en helt utrolig utsikt over dalen. Det er helt i orden, må jeg være ”stranieri” for å sitte ute og nyte utsikten så er det greit for meg!

En god time etterpå hadde vi fortært en iskald flaske av husets vin, primo, secondo og kaffe. Til den nette sum av 20 euro, for oss begge! Nydelig hjemmelaget mat til og med, deilig!

Vi kjørte litt rundt i området og fant til slutt en koselig liten B & B helt oppe ved grensepasset, som tydeligvis har vært behørig voktet i tidligere tider. Hele tre store festninger på toppene rundt, dessverre var ingen av dem åpne, men vi fikk da en fin spasertur, noe det skulle vise seg at vi trengte.......

Presis klokken åtte sto vi forventningsfulle og sultne utenfor Trattoria Maria. De visste umiddelbart hvem vi var. Ikke så rart, det var ikke mange bordene i restauranten, og de få andre gjestene var uten tvil svært så lokale. En kjølig flaske rosélignende Dolcetto sto klar, og vi rakk knapt å sette oss før festen begynte. 15 antipasti, tre primi, to secondi og en dolce senere var vi tvungne til å bestille en dobbel espresso hver, minst....... husets digestivo laget på sitron og urter hjalp også. Det hele var nesten surrealistisk. Jo da, jeg har lest om disse lokale restaurantene som sloss om å ha flest og mest spennende antipasti, men femten?????? Det hører med til historien at de heldigvis var mer munnfuller enn hele retter, men hadde middagen sluttet etter disse hadde i alle fall jeg vært mer enn fornøyd. Det gjorde vondt på slutten da jeg måtte sette igjen de deilige smakfulle stykkene med villsvinkjøtt, det var rett å slett umulig å presse ned en bit til. At jeg uten problemer klarte å få ned en deilig fersken-semifreddo til dessert er en helt annen historie (og en annen mave.....).

	Eli Anne blir servert én av de 15 forrettene

Nysgjerrig på hva 15 antipasti kan bestå av? Nå skal dere høre: først fikk vi en tallerken med perfekt, lokal spekeskinke og fiken, deretter salami, fritert polenta, bakt tomat med grønn saus og spekk fylt med ricotta av geit, deretter carne cruda fulgt av fritert funghi porcini, så kom i rask rekkefølge de varme eggrettene, quiche m/funghi porcini, to typer frittata og en grønnsakspai, den beste trippa vi noen gang har smakt, med oliven, asparges-soufflé tett fulgt av en mektig crêpe fylt med raschera, og til avslutning en fylt squashblomst.

Vi var allerede helt matte, og hadde nesten dårlig samvittighet for at de hadde laget alt dette bare til oss. Tenk om vi ikke hadde vært forutseende nok til å bestille bord! Husk, dette er viktig informasjon dersom dere er på jakt etter de store matopplevelsene på mindre steder. Dere MÅ bestille bord på forhånd. Selv om dere er der på en årstid med lite mennesker og vet at det helt sikkert er ledige bord, er dette helt essensielt. Dersom de ikke vet at du kommer lager de nemlig ikke alle disse delikatessene til deg. Du kan også risikere å oppleve at bordet ved siden av, som har hatt vett til å bestille, får full servering mens du og ditt følge bare får det de tilfeldigvis har ekstra av. Dette er retter som tar tid å lage og som skal serveres nylagde. Derfor, ring og bestill uansett!!!! Og helst dagen før om du kan!

Tilbake til vår kulinariske festaften, våre tre primi besto av lasagne lagd med polenta, gnocchi med pesto og tagliatelle al funghi, som hvilerett før secondi fikk vi fyldige tomatskiver og urter fra egen have før vi fikk tynne skiver av kalveroastbiff, og til avslutning, som nevnt, villsvin. Om vi har tenkt oss tilbake? Har allerede bestilt bord til etter innhøstingen, søndagslunsj med gode venner her må være perfekt!

Vi vaklet ut av Trattoria’n etter å ha lovet å ta med oss en smak av vår egen vin neste gang vi kom. Det ble en runde til i den lille byen for om ikke annet å bevege litt på maten. Og for å være helt sikre, et godt glass brandy i baren før vi la oss. Utrolig nok sov vi som små barn - må ha vært fjell-lufta!

Her ligger en sliten kokk til "tørk" på grillen etter en heftig vannkrig!!!!

Dagen etter brukte vi på utforske flere småbyer i innlands-Liguria før vi tok kystveien hjemover. Fantastisk ferietur og vi kom hjem opplagte og uthvilte, og rakk egentlig ikke å komme i gang igjen før det var nye festligheter på gang.........

Alt skal gjøres unna nå før innhøstingen, og det er mange lag og fester. På søndag var det Franco Mondos tur. Valerio hadde invitert kunder og venner til søndagslunsj med påfølgende restemiddag om kvelden for de som holdt ut så lenge. Vi skulle være der kl. 12, helst før, ifølge verten......

Vi ble etter hvert en broket forsamling, og stemningen var upåklagelig. Egen kokk hadde kommet fra Torino. Restauranten hans var stengt den dagen, ferie! Og for dere som ikke trodde de hadde drikkeviser i Italia, der tok dere skammelig feil!! Maten var også upåklagelig, helstekte smågrissider og annet snadder.
Det ble en laaang og fuktig lunsj, og en verdig avslutning på ferien!

I dag, 7. september, så vi det første tilhengerlasset med druer, chardonnay - kjente kriblingen i magen da det kjørte forbi................


Buona vendemmia!!!!! Vi høres i oktober!

Eli Anne & Frode
Tenuta il sogno