Eli Anne mater flasker inn på båndet....

Endelig, endelig, vår kjære lille ”Terre degli amici” har satt grå hår i hodet på oss med sin motstand mot å gjære ferdig. Men nå, nå var vi der!!!
Det er stille på Tenuta’n og i resten av dalen vår. Det er 15. august, Ferragosto, og alle italienere har fri med stor F. Frode er i Norge og jeg er alene hjemme med kattene, tomt i leilighetene også, så det er ingen som kan si noe på at jeg spiller Miles Davis på full guffe her jeg sitter og nyter augustkvelden. Det er en krystallklar dag, nydelig, og kjærkomment etter noen uker med disig, fuktig augustvarme, nesten høstlig....... Har sneket meg ned i cantina’n etter en flaske med noe godt, det er tross alt en festdag og en god Barbaresco passer alltid, selv om denne nok er i yngste laget ennå. Luigi Voghera 1999 har en syresnert som sitter, leeeeeenge....... Mmmmmm, livet kunne definitivt vært verre!

Den siste måneden har vært varm og begivenhetsrik. Det aller meste har dog dreid seg om vin, eller rettere sagt vinen, nemlig Barbera d’Asti 2003, Terre degli amici, vår base-Barbera og den første vinen som slippes under Tenuta il Sognos etikett. Nervepirrende!

Vi har ventet og ventet, ja, nesten helt siden innhøstingen i fjor høst, og i alle fall siden påsketider, på at barnet skulle bli voksent nok til å ta turen ut i verden på egne ben. Men, nei, som førstefødte flest hadde barnet egne bestemte meninger om når ferden kunne ta til.

Vi har hele tiden visst at vinen kom til å ha en relativt høy syre. At dette kunne få betydning for gjæring, var vi derimot helt uvitende om. Mye man skal lære. Den malolaktiske gjæringen lot vente på seg, og hver gang den så ut til å starte, sluttet den like kjapt. Vi holdt på å bli smårare. Bare vent, sa Valerio, når det blir varmt nok i været skal dere se. Og jo da, han fikk rett; juniværet med nye varmerekorder var det som skulle til. Barnet var plutselig blitt tenåring med utferdstrang, og det var da jammen på tide!

I morgen? Sa jeg til Valerio. Han lo, vi får vel ta det i overmorgen tenker jeg, så kan dere komme opp i morgen ettermiddag å gjøre klart. Alltid så fornuftig den mannen der.

......og her tar Frode imot flaskene med rødvin, kork og etikett.

Overmorgen opprant, vi var skikkelig oppglødde. Vinen hadde vi behørig smakt og vurdert dagen før, og vi var riktig så fornøyde med det opprørske barnet vårt. Skal se det blir vin av deg også, når du bare får roet deg på flasken din noen måneder. Å se de første flaskene ruslet rundt på båndet og bli fylt med frisk rød vin var en sær følelse. Det er vår vin, vår............... På noen timer var det hele over, det tok like lang tid, om ikke lengre å klargjøre, rydde og vaske slanger og utstyr som selve tappingen. Flaskene ble stablet stående i bur for så å bli tatt igjen, etikettert og pakket om noen uker, 3 fulle bur, et vakkert syn!

Neste viktige punkt på agendaen var importør. Det hjelper ikke å ha 1400 fl. med Barbera stående om du ikke har noen å selge dem til. Ikke at vi ikke har tenkt tanken før, vi begynte allerede i april å snakke med vinimportører i Norge, men fatprøver blir nå engang ikke det samme som endelig produkt. Det var nå den endelige testen skulle skje. Etter å ha vurdert flere leverandører valgte vi å gå videre med Vinarius. De var de som virket mest seriøse, kompetente, og ikke minst, de kjenner området og Barbera d’Asti i særdeleshet. Det er også viktig for oss å ha en importør som også kan være en samarbeidspartner ikke bare nå, men også fremover. Det føler vi at vi har funnet hos Vinarius, kunnskapsrike, engasjerte mennesker som kan, og vil.

Spenningen var derfor stor etter at vi hadde levert flasker til testing. De kunne fort vende tommelen ned dersom vinen ikke holdt mål, og da hjelper det lite hva vi synes. Det ble noen lange uker mens vi ventet på resultatet . Så kom svaret.......: Vi er med!!!! Jubelen sto i taket og det er ikke tvil om at det ble en liten feiring på Tenuta’n. Vi er kjempelykkelige og svært fornøyde med å ha Vinarius med på laget! Vi sender dere mange varme tanker!

Da var det bare etikettering og pakking igjen. Grytidlig en morgen var vi igjen oppe hos Valerio. Første post på programmet var å lage kassene, til 1400 fl. blir det hele 233 stk. Det var nå vi angret på valget av 6 og ikke 12 flasker i kassa. Små pyramider av kasser fylte etter hvert lokalet. Så var vi klare. Etikettrullen ble behørig montert og så var vi i gang. Synet av de første flaskene med etikett var om mulig enda mer spesielt enn den første fylte vinflasken. 6 og 6 ble flaskene stablet liggende i kasser og deretter palletert, 12 kasser i høyden, 6 høyder. Det ble tre pene paller merket ”Vinarius, Norge”, 1.296 flasker totalt, tilgjengelig på bestillingsutvalget fra 6. november 2004.

	Og her ligger flaskene klare til å bli sendt til Norge. Løp og kjøp!!!!

Puh, for en maratonøvelse i utholdenhet og spenning. Litt rart å være i mål, ja, ja, ikke helt, bare en liten milepæl på veien. Vi skal fremdeles selge denne vinen da, noen bør helst kjøpe disse flaskene når de kommer til Norge, men, kjære leser, det satser vi på at du hjelper til med?

Når nå Terre degli amici er ferdig flasket og snart ute av våre hender er det fremdeles lenge igjen å vente på vår toppvin og hjertebarn, Bricco Soria. Den ligger fremdeles på fat, noe den skal fortsette med frem til over nyttår, mest sannsynlig frem til påske. Deretter 6 måneder på fat før den er salgsklar til samme slipp i 2005, forhåpentligvis sammen med lillebroren til Terre degli amici, nemlig 2004-årgangen.

2004-årgangen, ja, kan vi si noe om den? Det har vært en merkelig sommer. Varmen kom tidlig, men vi fikk aldri den heten vi hadde i fjor. Vinteren, derimot, var perfekt, hele tre snøfall som ga god fuktighet til jorda og som har resultert i frodige, friske planter med en overflod av druer. Det har vært uvanlig fuktig i år, ikke mye nedbør, men høy luftfuktighet noe som har gitt gode vekstforhold og mye arbeid i vinmarka.

I tillegg til mye druer har det også vært mye bladverk og lang vekstperiode. Tynning har vært et nøkkelord i hele år, hittil har det dreid seg om bladverk, og det har vært mer enn nok å ta av. Nå, derimot, har turen kommet til druene, og jeg innrømmer gjerne at jeg synes dette er vanskelig. Disse flotte, fyldige vakre klasene som nå har begynt å skifte farge og har alle sjatteringer fra grønt til rød-lilla-blått, og så skal halvparten av dem klippes vekk - ja, mer enn halvparten, faktisk, må ofres for å oppnå høyest mulig kvalitet. Ja, jeg vet det må til, men......jeg liker det ikke.......

Flasken med Luigi Voghera, Barbaresco 1999 er snart tom. Den ble, som alltid, best mot slutten, og det siste glasset smakte helt fortreffelig. Ingen kompleks, stor Barbaresco dette, men de trenger da ikke alle være det.............

Ha en flott sensommer!

Eli Anne & Frode
Tenuta il sogno