Stube Z’Makana Cima Jazzi, hotellet vårt.

I Macugnaga, eller som det heter på lokal dialekt Z’Makana, lå restauranten som var oppkalt etter denne fjelltoppen; langt inne i fjellheimen, 1327 moh. Hit var det vi skulle for å få noen timer vekk fra alt........

Vi har vært slitne og motløse de siste ukene, vinmarka har vokst oss litt over hodet og det har vært noen tunge dager. På toppen av alt takket bilen for seg, hele kjøleanlegget har gått ad undas og det ser ut til at det blir en større reparasjon. Ikke akkurat det vi trengte nå. Etter å ha brukt våre siste krefter på å krangle til oss en lånebil ble vi enige om at nå, nå reiser vi bort!!

Kom dessverre ikke av gårde før sent på ettermiddagen, bilfirmaet kunne ikke ordne forsikring på lånebilen så det måtte vi fikse selv, og papirene måtte sendes fra Cuneo, og uten bil sitter du liksom der da............

Desto deiligere var det når vi omsider satt i vår lille lånte Fiat Punto og tøflet nordover. Til og med små Puntoer kan gå fort, så vi brukte kortere tid enn vi hadde trodd. Solen var fremdeles på riktig side av fjelltoppene og vi skyndte oss å sjekke inn på idylliske Stube Z’Makana Cima Jazzi. Derfra var ikke skrittene mange til nærmeste uterestaurant, "due birre, per favore!" Deilig frisk luft og utsikt over de mektige toppene, den høyeste hele 4630 moh, der solen spilte dagens siste stråler. Vi hadde ingen problemer med å senke skuldrene.......

Etter en passeggiata for å se oss om i byen var det på tide med middag. Vi var skrubbsultne og spente på hva de hadde å by på. Vi ble ikke skuffet!

JägerBar-i-Z'Makana

Sammen med menyen fikk vi servert husets aperitivo, spumante med en touch av blåbær, og et fat med det møreste ”lardo” og lokal hjortesalami. Vi ble sittende å se oss rundt i det sjarmerende lokale med kun fem bord. Kjempekoselig og dekketallerkenene av tre gjorde det ekstra spesielt.

Spennende og uvante retter på menyen gjorde valgene vanskelige, det var lettere å velge fra den omfattende vinlisten som i hovedsak besto av viner fra Piemonte og de nærliggende fylkene.

Vi fikk derfor først servert hvitvinen som ble en Pinot Grigio fra Valdo i Friuli. Den var et svært så godt valg til forrettene våre som var ”Buche di capra tiepido con grandine di mandorle, noci, miele e crudite di verdure” og ”Agnello al lardo con bagnetto di verdure sminuzzate”. Rettene viste seg å være noe helt annet enn vi hadde trodd, og det er jo noe av spenningen med å være på nye steder. Min ”buche” var nemlig et stort stykke deilig geitost og Frodes ”agnello” var lammeskinke fylt med lardo, begge deler vanvittig godt.

Pastarettene hadde også nye vrier, Frode valgte ”Tagliolini freschi con filetto e caviale di trota” og jeg tok ”Jazzini al anazaschina stracetti di pane con battuto di cipolla, pancetta e toma della valle”, høres enkelt og greit ut, eller hva?

Ikke akkurat lette retter dette. Jeg angret allerede på valg av hovedrett og lurte på om Frode ville bytte.........

Først var det dog tid for ny vin, en deilig ”nebbiolo in purezza” fra Antiche Vigneti di Cantalupo i Ghemme, nemlig en ”Ghemme 1998”. Frisk, fruktig, stram og deilig vin som vi synes drikker veldig bra allerede. Utviklet seg flott i glasset og ble bare bedre og bedre!

Det var godt å ha en vin med en viss syresnert. Z’Makana Stube Teller besto nemlig av ”Filetto di manzo su crespellina di parmigiano, salsa al barolo e aceto balsamico”, litt lettere var “Filettino di maiale trafitto allo speck e pinoli”. Begge deler servert med grønnsaker og stekte poteter.

	Det er deilig med frokost ute.

Det var et fantastisk måltid, kreativt samtidig som det var svært tradisjonelt. Vi var strålende fornøyde og måtte bare melde pass til både ost og dessert. Tilbake på rommet serverte Frode en liten nightcap og vi sluknet som små barn.........

Oppe i fjellheimen er det fremdeles kjølige netter og det var deilig å våkne friske og uthvilte i et kaldt rom. Det gjorde godt for kropp og sjel, det gjorde også frokosten på piazza’n! Herlig!

Z’Makana har en spesiell historie. Mange av disse små fjell-landsbyene ble etablert av Walsere som emigrerte fra Sveits på 11-1200-tallet da det ikke lenger var levevilkår for dem alle i Sveits. De var svært fattige og nøysomme og livnærte seg på det de kunne skape selv. Lafting var et av håndverkene de introduserte og vi finner fremdeles mange laftede hus i Anazachina-dalen som ellers er dominert av steinhus. Dialekten og stedsnavnene bærer fremdeles preg av denne opprinnelsen.

Etter en oppdagelsesferd i byen, litt småhandel av bl.a. blåbærgrappa (!), honning og lardo, tok vi farvel med Z’Makana for denne gangen. Vi kommer helt sikkert tilbake!

Vi brukte resten av dagen på hjemturen, det er mye spennende å se, og flere daler å utforske. Jeg gleder meg allerede til neste tur!

Vi minner om at vi nå har begynt å få bookinger for 2005, så skal du få den uken du ønsker deg kan det lønne seg å være tidlig ute!

Ha en flott sommer alle sammen!

Eli Anne & Frode
Tenuta il sogno