Eli Anne i "moscatamarka" på en finværsdag!

Det lynte og drønnet fra flere kanter og det ble litt av en forestilling, og - en utventet fridag........
En av sommerens store begivenheter er L’Assedio i Canelli (tidligere behørig omtalt i brev 13), og det var denne helgen det skulle skje. Vi hadde hatt store planer om å få med oss feiringen, men innså etter hvert som helgen nærmet seg at vi hadde viktigere ting å sysle med. Det er ikke tvil om at 4 hektar med vinranker krever sitt og mer til.......

Lørdag ettermiddag befant vi oss derfor på Oliventoppen og fulgte slaget fra ”oven”, vinden sto vår vei så vi fikk med oss både trommesoloer og kanondrønn. I dag er det tross alt søndag, så vi tillot oss å sove litt lenger, og koste oss deretter med en lang brunch før vi dro på "jobb".Været var litt trykkende og vi lurte på om det ikke kunne være noe på gang. Jo da, det varte ikke lenge før vi hørte de første drønnene. Vi var umiddelbart ikke sikre på om drønnene kom nedenfra eller ovenfra, det skulle vitterlig være slag i Canelli i dag også? Så smalt det igjen, skikkelig denne gangen. Aha, styggvær i Alessandria, himmelen var blygrå i øst. Dermed smalt det jammen igjen, vest for oss denne gangen. Konkurranse på gang? I løpet av en halvtime var det blitt skumringsmørkt og lynglimtene kom stadig tettere. De første regndråpene var tunge. På tide å komme seg hjemover, det ble en kort arbeidsøkt! Vi rakk knapt å komme oss i bilen før det brøt løs. Himmelen åpnet bokstavelig talt alle sluser, det falt rimelig mye regn den første halvtimen. Vel hjemkommet satte vi oss på utsiden av huset og betraktet skuespillet, det er vakkert og skremmende på én gang med disse naturkreftene. Mest spesielt denne gangen var at det faktisk var to tordenvær, hver fra sin kant som etter å ha utfordret hverandre fra avstand til slutt braket sammen. Helt vanvittig! Det alle frykter når vi får slike ”temporaler” er haglskurene som normalt følger med. Så også denne gangen, men heldigvis ble den kortvarig, knapt et minutt sto det på. Verre visstnok litt lengre sørvestover. På nyhetene viste de bilder av hauger med hagl og store skader. Skummelt!

En nydelig dessert!

17.mai
Tiden går fort når du har mye å gjøre og det er allerede lenge siden 17. mai. Vi tillater oss likevel å skue litt tilbake. Vi har forelsket oss helt i Villa Tiboldi og familien Damonte hos Malvirà.

Nasjonaldagen opprant med strålende vær og det var akkurat passende varmt. Vi startet dagen med noen sprudlende dråper til flaggheisingen behørig akkompagnert av gamle tyske marsjer. Stemningen var stigende og vi var i godt humør da vi satte kursen mot Canale og Villa Tiboldi der vi hadde bestilt festlunsj!

Roberto møtte oss på terrassen ved bassengkanten. Siden sist var bassenget nå ferdig og lå fantastisk vakkert til midt ute blant vinrankene. Vi angret på at vi ikke hadde tatt med badetøy, en liten dukkert før lunsj hadde absolutt fristet.......

I stedet for dukkerten ble det husets aperitivo ”Kiir Birbet”, en blanding av Spumante Brut og Malviràs egen Birbet, deilig sommerlig forfriskende. En ekstra spiss var det å få servert friterte Akasie-blomster ved siden av. Som allergiker satte jeg umåtelig stor pris på denne varianten av blomstene, nam-nam!

Selve lunsjen var som forventet en opplevelse. Stefano hadde igjen fått frie tøyler og er et frisk pust for oss som kan bli litt lei de tradisjonelle piemontesiske rettene. Vi pyntet bord med norske flagg og nøt, nøt, nøt. Da vi avsluttet måltidet med Sjokoladefondant og Chili-iskrem fulgt av Malvirà’s Arneis Passito Renesium var vi mer enn fornøyde. Når kan vi komme tilbake???

Dagen ble avsluttet med Il Mimo på pergola’en, ingen dårlig avslutning det heller. Forresten, et lite hint til de av dere som har vært så heldige at dere har fått tak i Il Mimo til sommeren. Den passer aldeles utmerket til tunfiskcarpaccio!!!

	Eli Anne som utskremt medarbeider i ProLoco’n.

Tønnerullingen fikk vi med oss, jeg som utskremt medarbeider i ProLoco’n. Det var en festlig helg i Nizza med mye god mat og vin. Dessverre klarte ikke våre kjekke gutter å hevde seg i konkurransen, men innsatsen var det ikke noe å si på. Guido krøp vel nesten over målstreken...... Bedre lykke neste år, nå har de jo et helt år å trene på!

I vinmarken vokser det enormt om dagen, vi kan se forskjell fra én dag til den neste. De unge Moscatoplantene på Oliventoppen er virkelig yppige og enkelte av skuddene er allerede mange meter lange. Vi har slitt litt med å venne oss til bruken av traktoren i de bratteste skråningene, det er ikke akkurat flatt, men vi gjør stadig fremskritt. Og for en årgang det ser ut til å bli. Etter fjorårets hete og tørke har mange vært usikre på hvordan rankene hadde taklet året. Nå ser det ut som om de har tenkt å ta igjen det tapte. Alle vi snakker med snakker om hvilken overflod av klaser det ser ut til å bli i år. Den viktige blomstringen er nå over og vi var velsignet med flott vær i nesten hele perioden. Dette kan bli spennende, men også utfordrende, for å få gode viner av høy kvalitet blir det nå viktig å ta de nødvendige skritt for å holde avlingen nede. Det er fort gjort å la seg friste til å ta ut en stor avling i år for å bøte på den ekstremt lave i 2003...........

Uff, nå skvatt jeg litt. Jammen har det ikke begynt å drønne igjen utenfor, og vi var absolutt ikke klare for mer vær nå. I morgen bitti håper vi det har tørket opp i vinmarka! En kjapp titt ut døra oppklarte saken. Denne gangen var det ikke værgudene, men avslutningsfyrverkeriet fra Canelli. Ikke så helt dumt å se på det heller......

Ha en fin uke alle sammen og fortsatt god sommer!!!
Tenuta il sogno