En nydelig Barolo i glass

En uke med Barolo
Men nå har vi på bare få dager drukket flere legendariske viner fra Roberto Voerzio, Giacomo Conterno, Aldo Conterno og Bruno Giacosa. Undrenes tid er ikke over!

Det hele begynte med at Rune ringte for en 14. dagers tid siden. Gjennom kjente hadde han klart å få et besøk hos legenden Giacomo Conterno, men de trengte tolk, så dersom vi hadde lyst til å bli med? Vi trengte ikke spesielt lang betenkningstid, slike tilbud vokser ikke på trær.

Rune er bofast i Norge mesteparten av året, men har et lite hyggelig hus i Cossano Belbo, ca 20 min. herfra. Han har også en meget interessant vinkjeller som han og Frode gjennomgår med like stor interesse hver gang, for utenforstående (inkl. meg selv) kan disse samtalene virke svært så høytflyvende og nerdefaktoren er høy.....

Det nærmet seg tiden for besøket hos Giacomo Conterno, og vi begynte så smått å fable om hva vi kunne komme til å få smake. Kunne vi håpe på at han ville la oss smake på en Monfortino? Så var Rune på tråden igjen, nå hadde de også klart å åpne døren til Roberto Voerzio, vi ble vel med? Det var bare et mulig svar.

Her er Conternos viner

Det blir bare bedre og bedre
Rune kom innom en tur med en smak fra vinmarken som tilhører huset hans her nede, og vi testet hans Dolcetto Rosato 2002 mot vår Barbera 2002. Ikke mye å skrive hjem om noen av dem, men alt må jo testes. Vår Barbera ligger nå forresten på barrique så får vi se hva som kan komme ut av det.

Etter som gutta fordypet seg i vinverden meldte jeg meg litt ut av samtalen, men ble vekket av Frode’s: Vi skal ikke noe på torsdag kveld, vi, Eli Anne? Rune fikk besøk av en venn fra Norge som skulle være med på produsentbesøkene, og vi burde samles til en middag. Vi kan jo ta det hjemme hos meg, sa Rune, for da kan jeg gjøre noen dypdykk i vinkjelleren og plukke frem noen skikkelige godsaker. Dette så virkelig ut til å bli litt av en uke, vi glemte til og med gradestokken for en stund (og det er litt av en bragd i 40 varme).

Uken opprant, og først på programmet sto Giacomo Conterno. Pent kledde og nystrigla stilte vi utenfor hans cantina i Monforte d’Alba ,10 min. før avtalt tid. En smilende Roberto Conterno møtte oss og tok oss med inn i det aller helligste, nesten katedralaktig var det og vi ble ikke mindre andektige av den grunn.

Giacomo Conterno er en av ultratradisjonalistene i Barolo og barrique er et ikke-ord. Vinen blir lagret på store botte (10.000 l.) før de tappes på flaske. Hovedproduktene er Barolo DOCG Cascina Francia, som er 4 år når den tappes på flaske og Barolo Riserva DOCG Monfortino som ikke tappes før etter 7 år, i tillegg lager de en DOC Barbera d’Alba. Etter omvisningen var det klart for smaking, og vi hadde flaks. Perfekt timing, kalles det visst. Årets flasketapping var gjort for 14 dager siden. Flaskene hadde ikke engang fått etiketter, problemet kunne dog være at de ennå ikke hadde fått stabilisert seg helt på flasken, det skal gå ennå tre mnd før de sendes ut til forbruker. Roberto plukket med seg tre flasker og vi gikk inn i smakerommet. Hva var det han bar på?

	Smaking hos Conterno

1996 Monfortino!!!
Vi begynte med å smake på Barbera d’Alba DOC 2001. Det var en klassisk Barbera med utpreget smak av blåbær, våt underskog og tørket kirsebær. Intens, med tiltalende bærpreg og noen animalske aromaer. Vinen hadde en meget stram og intens syre og flott lengde. En perfekt matvin, særlig til de litt fete rettene her i Piemonte.

Så var turen kommet til Barolo, dette var en Cascina Francia 1999, fra vinmarkene i Serralunga. En kraftpakke av dimensjoner, tanninrik og syrestram. Overraskende fruktig, med de klassiske aromaene av roser, høstløv og tjære. Altfor ung, selvfølgelig, men allikevel overraskende tilgjengelig og den hadde en positiv utvikling i glasset bare i løpet av den tiden vi smakte den. Godt med tanniner, men ikke verre enn at litt lufting....skal vi si en
10-15 års lagring, så blir vinen superb.
Den siste flasken ble åpnet. Vi var spente, kunne det være? Det var det, en 1996 Monfortino!
Lys i fargen, og helt lukket til å begynne med, men så begynte det å hjelpe. Vi burde nok ha vært der i alle fall 2-3 timer til for å yte vinen rettferdighet, men allerede nå var det ingen tvil om at dette var en stor vin. En virkelig klassiker og ikke minst legendarisk Barolo. Befriende fri for treverk. Klassiske aromaer av tjære og roser på nesen, forholdsvis lys på farge (som alle vinene til G. Conterno). Smaksmessig er den enorm, massive tanniner, men uhyre elegant og en ettersmak som bare varer og varer. Tenk deg denne om 10-20 år. Fabelaktig!

Middag på Casa Rake

Det var et utrolig besøk. Giacomo hadde god tid til oss og var uhyre gjestfri og ikke minst entusiastisk. Vi gledet oss ikke mindre til besøket hos Roberto Voerzio, det skulle bli morsomt å se kontrasten mellom tradisjonalist og modernist.

Men først skulle vi på middag i Casa Rake. Vårt bidrag var en Vin Santo fra Felsina 1988, og en Grappa, selvfølgelig.
Hensynet til varmen gjorde at måltidet måtte startes med hvitviner, ikke noe poeng å servere rødvin når temperaturen er over 35 gr. Ikke mindre enn 5 antipasti hadde unge Rake tryllet frem for anledningen og de ble ledsaget av noen underverk av noen viner hentet fra vinkjellere både i Norge og Italia.

Vi startet seansen med en duggfrisk Champagne, Jacques Selosse, Blanc de Blanc, 1. cru, en forholdsvis rik champagne med flotte blomsteraromaer og meget lang smak.

Deretter kom turen til to hvitviner som hadde Glende tatt med fra Norge for anledningen.
Først nøt vi en Puigny-Montrachet ”Les Pucelles” 1. cru 1999, fra Dom. Leflaive. Den var mineralsk, stram og elegant og med en enorm smakskurve som varer og varer. Fantastisk flott vin som har mange år foran seg.

Vi åpnet også en 1996, Hermitage Blanc ”de l’Oree” fra Chapoutier, men dessverre var denne oksydert, noe som visstnok er vanlig for denne vinen som går inn i en ”oksydert fase” før den våkner til liv igjen etter en ti års tid.

Etter antipastiene var det tid for pasta og rødvin, nydelige agnolotti med en kraftig kjøttsaus ble en flott match mot Roberto Voerzio’s 1997 Barolo Brunate, vinen fikk ikke mindre enn 100 poeng hos Winespectator. Det var en meget bra vin, men var det en Barolo? Vi syntes ikke det. Vinen har en massiv aroma av blåbærsyltetøy, plommer og en anelse roser og er lett å like. Forholdsvis runde tanniner med god syre. En smaksbombe med lang ettersmak.

Vi hadde kommet på gli, temp. sank ned mot 30 gr. og de ”gamle” vinene ble hentet frem. Til deilig kalvefilet med trøffelpoteter testet vi først en 1982 Barolo fra Bruno Giacosa, en virkelig klassisk Barolo. Duft av høstløv, underskog og visne roser. Fremdeles godt med tanniner. En flott vin som bare blir bedre i glasset.
Deretter prøvde vi en 1970 Giacomo Conterno Barolo Monfortino. Den hadde en overraskende søt duft! Masse høstløv og underskog, og også noe sopp og tobakk på nesen. Smaken skuffet heller ikke, nesten ungdommelig. Godt med tanniner og en smak som varer evig.......

Så en liten ”ventevin” for å hvile ganen. En 2000 Sauvignon Blanc, Poggio alle Gazze fra Ornellaia. Kattepiss og stikkelsbær på nesen, mens smaken var mer over på tropisk frukt. Lang ettersmak, men manglet litt syre. Det var siste prod.år for denne vinen.

Så nok en toppvin fra den andre Conterno, Aldo, også denne fra 1970, en Barolo Granbussia. Klassisk Barolonese. Steinsopp, tørkede røde roser og tørt høstløv, en anelse tobakk og tjære. En vanvittig bra vin med en utrolig lengde og eleganse. Kveldens vinner!! Var 1970 første årgang, tro?

Til desserten hadde vi en Vin Santo 1988 fra Felsina Berardenga. Mørk, nøtteaktig, søt og rik med en bra syrestruktur. En av de beste vinsanto’ene vi har smakt.

Livet var godt å leve og månen smilte ned mot oss.

Hadde uken sluttet her hadde den allikevel gått inn i minneboken som en av våre større vinopplevelser, men vi hadde ennå en ”høydare” igjen.

Et beskjedent skilt utenfor to låste porter viste at her lå cantina’n til Roberto Voerzio, men inn kom vi ikke. Kunne vi ha husket feil tidspunkt, eller feil dag? Nei, alt stemte. Vel, vel, det er jo Italia, vi får vente litt. Ganske riktig, ikke lenge etter kom det en bil og portene gikk opp. Vi ble vinket inn. Roberto Voerzio var selv på ferie, men hans høyre hånd Daniele sto fullt og helt til vår disposisjon. Ingen dårlig erstatning skulle det vise seg.

Først en rundtur i vinmarka der Daniele forklarte oss kvalitetsfilosofien til R. Voerzio, lav avkastning har høy fokus og de er nede i 500 gr. pr. vinranke på enkelte av sine Cru, ellers legger de stor vekt på å drive økologisk og gjør mesteparten av arbeidet i vinmarka manuelt. For å komme ned på en så lav avkastning tynner de to ganger. Første gang tynner de i antall klaser, til ca 5, og deretter tynner de også hver enkelt klase slik at den ikke veier mer enn 100 gr. Utrolig!

Det var godt å komme inn i vinkjelleren som har en naturlig temp. på mellom 15-20 gr, at vi ble utstyrt med hvert vårt glass økte forventningene betraktelig. Så sto vi der da, i det aller helligste, omgitt av franske små eikefat inneholdende noen av verdens dyreste viner. Hvilke av våre 6 cru vil dere helst smake på, eller vil dere kanskje smake alle 6? Hva i all verden for et spørsmål var nå det? Stilt ovenfor et slikt valg vurderte vi ikke en gang å være beskjedne. I tur og orden gjennomgikk vi følgende cru fra 2001-årgangen:

Barolo la Serra, R. Voerzio’s første vinmark og hans stolthet. Forholdsvis mørk farge, blå/purpur. Noe lukket, men med en god del frukt, tjære, tobakk og roser. På smak har den også mye frukt og en kraftig tanninstruktur. Smakskurven er meget lang og elegant.

Barolo Rocche delle’Annunziata var mørkere på farge og hadde noe mer av de klassiske aromaer som underskog og tørkede røde roser, samt tjære og tobakk. Dette var en mer maskulin vin enn la Serra. Massiv tanninstruktur og noe kirsebær. Også denne en meget stram vin med en viss brutal eleganse.

Barolo Cerequio var lysere enn Rocche, men likevel forholdsvis mørk til Barolo å være. Mye frukt på duft. Virker mer elegant enn Rocche. Her som i de foregående finner vi forholdsvis strenge tanniner og godt med syre. Vinen har en fantastisk lengde.

Barolo Serramassa virket mer fruktig og også mer ungdommelig på farge. Masse frukt på nese og konsentrert bærpreg også i smak, dette er den bløteste av vinene dersom det uttrykket i det hele tatt kan brukes om disse Baroloene. Denne vinen kommer fra svært gamle stokker med ekstremt lav avkastning.

	Voerzios vinmarker

Barolo Brunate hadde en mørk, tett farge, blå med noe brunt i rand. Kompakt duft av skogsbær, lær og tjære. Svær smak, masser av bær, frukt og strenge tanniner. Flott lengde, en ganske kompakt vin, men uten å bli plump.

Vi fortalte Daniele at vi hadde drukket en Brunate 1997 kvelden før, og han ble veldig misunnelig. Selv hadde han kjøpt 6 fl. på auksjon siden de ansatte ikke hadde fått kjøpt noe av vinen selv, han hadde ikke fått dem ennå, men gledet seg til å ”låse seg inne” med en hel flaske bare for seg selv.

Barolo Riserva Capalot delle Brunate var en opplevelse. Utrolig at vi faktisk fikk smake denne sjeldne vinen. Han produserer kun 600 fl. i året av den fra vinstokker som er over 50 år gamle. Meget mørk på farge, noe blå/brunt. Lukket på duft, men under ligger et massivt lag av tjære, visne roser, trøfler, sigar og høstløv. En helt enorm konsentrasjon. Massive tanniner, flott syrestruktur og en smakslengde av en annen verden. Minst 15 år + for de som er så heldig å få tak i en av disse flaskene.

Vi var stumme av beundring, og nå var tiden kommet for å sjekke utviklingen på flaske, men først fikk vi også teste en fatprøve av Barbera d’Alba Riserva DOC, Vigneto Pozzo d’Annunziata 1999. Den var mørk lilla på farge. En liten fruktbombe på duft, med innslag av mørke kirsebær og blåbær. Flott syre og god balanse, og også på smak et intenst bærpreg, men uten overdreven ekstrakt. En enorm lengde til Barbera å være, gjem den noen år så er den en flott matvin.

Tilbake på smakerommet var turen kommet til Barolo Brunate 1999. Denne var noe mer utviklet på farge og med litt flere bruntoner. Har åpnet seg mer på duft, mye frukt ala blåbær og mørke kirsebær, tobakk og lys underskog. En smaksbombe, men elegansen holder! Denne har også ganske tøffe tanniner (klassisk årgang), men med en fantastisk lengde. Lagres opp mot 15 år.

Til slutt fikk vi prøve en Barolo Cerequio 1999 på magnum. Denne hadde også fått noe mer brunt i fargen i forhold til fatprøvene. Nydelig, elegant duft av frukt, høstløv og tjære, mer klassisk enn Brunate. Smaken er også mer klassisk, noe kraftigere tanninstruktur, men vi finner også denne på den fruktige siden. En flott vin med enorm lengde, 10-20 år, minst!

Underveis snakket vi om litt av hvert i vinverden, og vi syntes det var morsomt og interessant å høre at Daniele var så oppdatert på det som skjedde eller i verden, han hadde bla vært på en Champagnesmaking dagen før, viktig at produsentene også følger med på det som skjer utenfor landets grenser.