Eli Anne i vinmarka

Vi trenger ferie!!!
Sukk, jeg dro av meg hanskene og registrerte enda en vannblemme. Helt utrolig. Jeg trodde at når du først hadde fått træler så var du liksom herdet. Å neida, vannblemmene kommer likeså godt under trælene, og det gjør jo saken mye bedre!

Jeg fikk øyekontakt med Frode og gjorde tegn til at jeg gikk ned for å sette på kaffen. Vi trenger ferie, tenkte jeg. Man blir kreativ av lukten av nybrent kaffe, eller kanskje av behovet for å komme vekk litt? Jeg slo opp på Ghemme i Veronelli, fant det jeg lette etter og slo telefonnummeret. Var det greit om vi stakk innom på onsdag formiddag? Kl 11:00? Så flott, da sees vi!

Frode kom småfrustrert ned fra vinmarka, ”At ingenting skal fungere, får søren ikke gjort noe som helst uten at ett eller annet går i stykker.” Én ting er sikkert, for å være bonde bør man helst være mekaniker også. Frode må snart være klar for fagbrev, tror jeg. Er litt stolt av denne mannen min som har gått fra å være kontorslave med pene hender til å bli den tusenkunstneren, mekaniker, murer, elektriker, vinmaker........

”Skal vi ta oss en fridag og reise bort litt?”, spurte jeg. Han så spørrende på meg: ”Det hørtes deilig ut, har du noen gode forslag?” Da jeg ymtet frempå om Ghemme var jeg gjennomskuet med én gang. ”Aha, Antiche Vigneti di Cantalupo!” Det var ikke mange protestene å spore da jeg fortalte at vi hadde avtale om å besøke dem på onsdag formiddag kl 11:00. Vår desiderte favoritt når det gjelder rosévin er sammen med Feudi di San Gregorios Rosaura nemlig Il Mimo fra Antiche Vigneti, en utrolig deilig og forfriskende vin, men umulig å få tak i her nede. Kanskje vi kunne få kjøpt med oss en kasse derfra?

Inne fra vinkjelleren til Antiche Vigneti di Cantalupo

Antiche Vigneti di Cantalupo
Med noe å se frem til gikk det plutselig mye lettere, og selv med en fridag ville vi fint nå ukesmålet vårt. Denne uken var målsettingen å bli ferdig med ugresslukingen mellom rekkene og rundt hver vinranke samtidig som vanskuddene måtte fjernes på vinrankene. I og med at vi satser på en mest mulig økologisk drift har vi valgt å gjøre dette uten bruk av kjemikalier (store doser dusjsåpe og deodorant unntatt.....). Det medfører en god del fysisk arbeid og kan til tider være rimelig slitsomt. Da er det deilig å kunne være sin egen sjef og ta seg en velfortjent fridag en gang iblant.

Onsdagen opprant med en fantastisk klar blå himmel. Det var lenge siden det hadde vært så klart. Alpene glitret mot oss fra alle kanter og vi fikk en fantastisk flott tur opp mot Ghemme og var der i god tid før avtalt tid. Dro derfor inn til sentrum for å ta stedet nærmere i øyensyn. Ikke akkurat store stedet, og svært så stille og fredelig. Fant et skilt som pekte mot en nyåpnet vinbar, fulgte retningen og fant et lokale som så svært så lovende ut. Ble enige om at dette var noe vi måtte sjekke ut etterpå, stoppet på en annen svært så lokal bar og tok hver vår kaffe før vi dro opp til Antiche Vigneti.

Antiche Vigneti di Cantalupo har en flott cantina like utenfor sentrum, og er en av de mer kjente produsentene herfra. Vi fikk se produksjonsanlegget og vinkjelleren som var bygd inn i fjellet og derfor hadde en jevn, lav temperatur. Litt morsomt var det å se de forskjellige fatene som var satt av til spesielle anledninger. AVC er fast leverandør til statsmiddager både i Italia, Storbritannia og Vatikanet.

	Omegna

Hjelp, de er utsolgt for Il Mimo
Etterpå var det selvfølgelig smaking. Til vår store fortvilelse ble vi fortalt at de hadde vært utsolgt for Il Mimo lenge, 2002-produksjonen hadde vært svært lav og alt hadde gått ut av huset umiddelbart etter tapping. Det hadde dog gått 8.000 flasker til Norge, så vi kunne kanskje få tak i noe derfra? Til dere der hjemme: ”Løp og kjøp!”

Vel, vel, det ble ingen rosé men vi fikk smake på andre godsaker. Ghemme har en egen DOCG, en nebbiolobasert vin som kjennetegnes av lang lagring på små eikefat, ofte opptil 3 år.

Vi startet med en lett avkjølt Villa Horta 2002 (Vino da Tavola Rosso). Denne er laget av den lokale vespolinadruen og er en enkel lunsjvin. Den drikkes ung og kan minne litt om en god Bardolino. Vinen har en karakteristisk duft av blomster (roser!).

Vi fikk også smake på deres standard Ghemme 1998: Forholdsvis mørk farge, duft av røde bær og tjære. Vinen var saftig, stram med en fin liten syresnert og markante tanniner. En tøff vin!

Så var turen kommet til en av deres ”cru” viner Ghemme 1997 Collis Carellæ: Mørkere i fargen, elegant og intens duft av bær og treverk. Dette er også en barsk vin med flott syrestruktur og tøffe tanniner. Men for en eleganse!

Vi takket høflig nei til grappaen deres, Agatalia Acquavite di Vinaccia. Vi setter pris på en god grappa, men vi ville vente til etter lunsj.

Villa Orta, et nydelig sted.

Tid for lunsjaperitivo
Dro deretter ned igjen til sentrum der vi hadde en vinbar som skulle sjekkes ut. Vi ble ikke skuffet. Selv om vi var de eneste gjestene, var det et veldig hyggelig sted. Flott innredet i moderne stil, lyst og åpent og bygget rundt den åpne gårdsplassen slik at det gikk veranda langs tre sider. Lekkert! Offisiell åpning skulle først skje samme helg. Det var tid for lunsjaperitivo så disken bugnet av godsaker.

Vi bestilte hvert vår glass med en ”forfriskende hvitvin” etter forgjeves å ha spurt etter Il Mimo, sukk, og endte opp med to glass meget god Chardonnay fra området til den nette pris av € 1,50(!), masse godt smånafs fulgte med.......... Vi lente oss tilbake og nøt vinen og følelsen av fred og ro.

Selv om vi sikkert kunne spist oss mette på alle godsakene som var satt fram, ble vi enige om å se om vi ikke kunne få oss en lett lunsj et sted. Vi hadde vel ikke helt gitt opp håpet om å få smake en Il Mimo heller, Frode husket nemlig at han hadde sett en flaske i kjøleskapet på den baren vi hadde drukket kaffe tidligere på dagen, og de hadde restaurant i andre etasje......

Her var det fullt hus, antageligvis den eneste restauranten i byen, masse lokale håndverkere, en dagens til meget hyggelig pris og ........ IL MIMO..... Endelig! Vi oppgraderte menyen til å innholde en flaske Il Mimo i stedet for den lokale sfuso og storkoste oss. Årets første og antageligvis også siste Il Mimo var inntatt.

Dagen var ennå ung så vi la turen videre nordover. Lago Maggiore og Lago Orta var bare en halvtimes kjøring unna, og i dette deilige sommerværet var det ingen tvil. Vi valgte den minste av sjøene, den idylliske Lago Orta, startet i sørenden og tråklet oss sakte nordover gjennom de små byene mens vi tok små avstikkere innimellom. Vakkert og fredelig nå som turistsesongen ikke har begynt for fullt.

Etter en deilig fridag var vi restituerte og klare til ny innsats i vinmarka, nå venter vi bare på at druene skal blomstre..........

Tenuta il sogno