Urban Studies

Urbane.
Hva betyr det egentlig? I vår enfoldighet har vi trodd at våre byvandringer, pubrunder og cafèbesøk var et bevis for vår urbanitet. I dag ser vi at det var helt feil. Det har faktisk ingen ting med urbanitet å gjøre. Tvert i mot.

Vi koser oss fremdeles med å ta formiddagskaffen ute, selv om det er på en bar og ikke på en cafè (cafèer tilhører storbyene) og vi tar gjerne en øl, et glass vin eller en aperitivo ute enten før eller etter middag, men det gjør alle andre også, og vi er slett ikke på noe urbant sted. Stambaren vår i San Marzano må være noe av det minst urbane du kan tenke deg, baren vår i Nizza er heller ikke særlig urban. Det nærmeste vi kommer urbanitet må være Asti, men selv her er ikke innbyggertallet høyere enn 75000.

Her er det å drikke kaffe på bar og å ta en aperitivo før lunsj og middag en del av hverdagen. Intet lite tettsted med respekt for seg selv, uavhengig av størrelse for øvrig, mangler en lokal bar. Her utveksles sladder, her treffes kjente og her er stedets forsamlingshus, og det har overhodet ingen ting med å være urban å gjøre. Der fikk vi den.

Her er Camogli, hovr husene klamrer seg fast til klippene.

Møte med storbyer
Vårt møte med storbyer har for så vidt allerede tatt fra oss alle illusjoner om vår urbanitet. Oslo blir en koselig landsby målt opp mot Milano og Torino der støynivået når uante høyder og vi ønsker oss en stille bakgate å gjemme oss i. Vi foretrekker de late småbyene der livet går et hakk roligere, der man setter seg ned for å drikke kaffen eller i alle fall tar seg tid til en prat ved bardisken, der stress blir noe man har hørt om men ikke opplevd. Her finner vi ro for sjelen.

Jo takk, vi tar gjerne en bytur. Firenze, Verona og Genova har alle sin sjarm, og vi koser oss når vi finner en stille piazza der vi kan sitte og se livet passere forbi, men alt i små doser. Etter en dag her lengter vi tilbake til småbyene våre der alle er på Ciao-nivå. Kanskje vi bare har blitt voksne? For en forferdelig tanke.

Genova, ja, vi har vel ikke fortalt om våre besøk til Genova og kystbyene i Liguria. Ikke minst er det viktig å få advart dere mot Ligurias garantert mest forferdelige restaurant, den ligger i den idylliske småbyen Camogli og drives av to søstre. Vi har vært der to ganger, av en eller annen uforklarlig grunn bestemte vi oss for å gi stedet en ny sjanse etter første besøk, inntrykket ble forverret betraktelig og vi anser det som vår simple borgerplikt å advare alle andre mot stedet.

Camogli er en kjent kystby som klamrer seg til skråningene ned mot havet, som alle småbyene her er husene i friske farger og gjør den til et idyllisk sted en solskinnsdag. Det er ingen billig by, turiststeder er sjelden det, men til motsetning fra byene på vestsiden av Genova har byene på denne siden oppretthold mer av sin opprinnelige sjarm. Her mangler badestrendene noe som gir en annen type turisme. Vi er ingen badenymfer, så vi velger gjerne småstedene på denne siden når vi har lyst på en tur til kysten. Det er deilig å se havet og kjenne sjøluften fra tid til annen.

	Insalata di Mare

Det er dyrt her også....
Denne gangen skulle vi kombinere Camogli og Genova og startet dagen i Camogli. Vi startet med å få et prissjokk etter å ha inntatt kaffe i solen utenfor en av de mange barene. Det var 200 % påslag på kaffen når den ble servert ute. Da jeg ble stående som et stort spørsmåltegn i kassen trakk innehaveren frem et pålegg fra kommunen, alle som hadde uteservering langs gågaten måtte legge på prisene på alle drikkevarer med 200 % for å dekke kostnadene til renhold og vedlikehold. Turistvennlig?

Vi koste oss med å vandre rundt i gatene, nyte sjøluften og selvfølgelig spise is. Etter hvert ble det tid for lunsj og vi sjekket ut menyene på de stedene som så hyggeligst ut. Ristorante Il Faulo ligger flott til med flott utsikt både over havet og byen. Vi gikk forbi første gang fordi vi husket at servicen hadde vært så dårlig forrige gang vi var her, men etter en ny runde fant vi at beliggenheten var så bra at vi ville gi den en ny mulighet. Den beslutningen skulle vi komme til å angre på.......

Vi hadde lest menyen på kartet utenfor og dagens meny som besto av Insalata di Mare, Pasta con Pesto, og Calamari Pieno (fylt blekksprut), hørtes slett ikke dum ut. Restauranten blir drevet av to søstrer. Den ene er på kjøkkenet og den andre serverer. Da den ene kom ut for å ta i mot bestilling ble vi sittende å stirre, hun var en merkelig fremtoning. Hun så ut som en overlevd hippie, ca 50 år, med knallrødt dårlig farget hår og orket knapt løfte beina der hun kom subbende ut til oss. Verkende munnsår gjorde ikke saken særlig mye bedre. Vi vurderte sterkt om vi bare skulle gå, men greit, om maten var god fikk det heller gå. Da hun kom tilbake med vin og vann fikk Thomas frysninger, hun hadde neglsopp og møkkete hender, hva var dette for et sted? Vi begynte å tvile..... Duene vandret overalt, det viste seg at de matet duene med matrestene og synes det var helt greit at duene gikk oppå borden og tråkket på bestikk og servietter. Hygienisk?

Her er havna i Genova.

Hvordan skal dette ende?
Sjømatssalaten og pastaen var helt greie retter, selv om salaten hadde en vel høy eddiktilsetning. Vi var spente på hovedretten, fylt blekksprut hørtes godt ut. Dessverre var det som nå ble servert heller triste greier. Mamma sa takk for mat da en fra før møkkete tallerken ble forsøkt rettet på av møkkete fingre....... ”Så du at hun spyttet på fingren først eller......., jeg blir kvalm!” Ikke var maten mye å skryte av heller, kald og i eddiklake. Igjen denne eddiklaken, bruker de mye eddik for å skjule at maten er dårlig eller? Spørsmålet var betimelig etter det vi hadde sett. Matlysten var ikke lenger på topp. Vi ba om mer vann. Det ble servert i en meget godt brukt 1,5 l. plastflaske, rett fra springen. Appetittlig.

Midt opp denne idyllen, vi begynte å bli rimelig frustrerte, dukket det opp en mann med trekkspill. Han plasserte seg rett bak Frode og trakk opp et par skikkelige slåtter. Det var like før min kjære mann ble voldelig.... Trekkspilleren flyttet seg heldigvis til andre siden av plattingen og avsluttet med noen feiende polkaer før han ga seg. Da var det å gå rundt med hatten og samle inn noen småslanter, greit nok. Stor var overraskelsen derfor da han etterpå tok på seg forkle og begynte å rydde og betjene bordene. Var han ansatt der?

Ingen av oss hadde ennå vært inne. Tine måtte på do, og ansiktsuttrykket hennes da hun kom tilbake talte for seg. Først igjennom et lite rom der disken delte plass med to små bord, forbi et mørkt lite kjøkken der søster laget mat på en møkket stekeovn, deretter opp i annen etasje, et lite kott uten lys der du måtte famle langs veggene for å finne frem......flere detaljer skal vi spare dere for.....

Nå orket vi ikke mer. Vi betalte og kom oss av gårde. Dere er herved advart. Hold dere unna!!

Vi hadde fått nok av Camogli for denne gangen og reiste videre inn mot Genova. Til storby å være med sine 900.000 innbyggere, er Genova et flott sted med mange gågater og koselige små smug. Den har alltid vært en av Italia’s ledende havnebyer og er også Christoffer Columbus fødeby. Vi trives godt her, det er spesielt å vandre i de trange smugene der mange av butikkene reflekterer det mangeårige handelssamkvemmet med Afrika og Kina. Aller best trives vi allikevel ved havnen. Genovas svar på Aker Brygge har definitivt sin tiltrekningskraft, å sitte på en liten bar her i havnen og bare se verden passere er slett ikke noe dårlig tidsfordriv. Vi har funnet et sted ute ved yachthavnen på en platting ute i vannet. Å betale 4 Euro for en halvliter godt øl med masse godt ved siden av her ute er også helt akseptabelt, prisnivået her i Genova har heldigvis ikke tatt av på samme måte som mange av de andre større byene i Italia.

Oppholdet i Genova veide opp for lunsjen, og vi hadde da i alle fall fått noe å snakke om..........

Tenuta il sogno