Canellifestivalen

Trodde vi det ville bli stille og rolig og mangel på arbeidsoppgaver etter at vi var ferdig med prosjekt oppussing? I så fall tok vi grundig feil. Etter noen selvinnvilgede fridager i begynnelsen av måneden har vi hatt mer enn nok å gjøre.

Høydepunkt siden sist har blant annet vært festivalen i Canelli og en morsom vinsmaking hos en hest……….

Helgens aktiviteter ble en blanding av VM og 1600-tallsfestival, og utrolig nok klarte vi å få gjort litt annet også. Varmen gjør det allikevel helt umulig å bedrive fysisk aktivitet midt på dagen, så da passer det bra med en fotballpause. Vi har forskjøvet døgnet en time frem for å få gjort mer om morgenen mens det ennå er litt friskt i luften.

På lørdag dro vi inn til Canelli for å se åpningsslaget på ettermiddagen. Vi var mektig imponerte hva de har klart å få til. Hele byen var dekket av kulisser fra epoken og alle neonskilt og reklame var behørig tildekket med strie. Hadde det ikke vært for at alle vi ”turistene” ikke hadde kostyme kunne du raskt føle deg hensatt til en annen tid.

Eli Anne i "torturstolen"

Tortur
Vi hadde på forhånd lest at det for ”turister” kunne lønne seg med et fripass. Uten det risikerte man både å bli arrestert, satt i gapestokk og torturert. En ”Tiletto” var derfor noe av det første vi skaffet oss. Vi hadde ikke gått mange meter før jeg ble stoppet av en galant herremann som forlangte å se ”gyldige papirer”. Jeg trakk triumferende frem ”Tiletto’en” min og trodde jeg var reddet. Der tok jeg feil! Det manglet nemlig gyldige stempel, og uten dem var det ikke snakk om at jeg kunne gå videre, ulovlig inntrenger som jeg faktisk var. Rett i torturstolen bar det, ingen bønner hjalp, armer og føtter ble behørig bundet fast, men det var ikke før de tok av meg skoene at jeg begynte å bli nervøs…… Her skulle det nemlig kiles. Først med fjær, siden med en hard børste før en ode til Canelli by ble skrevet inn på fotsålene og jeg fikk gå mot et løfte om å rette meg etter lover og regler og for alltid å være byen tro. Som en bonus fikk jeg også vite hvor de gyldige stemplene kunne fås. Bedre sent enn aldri.

Historien bak slaget er fra 1613. Den gamle hertugen, Duca di Mantova, døde, og det ble strid om hvem som hadde rett til byen. De to som gjorde krav på rettighetene var Duca di Savoia, som tilhørte samme ætt som den gamle hertugen, og Duca di Nevers som hadde rettighetene til byene rundt. Hertugen av Nevers fant etterhvert ut at han skulle stille våpen bak kravet sitt og marsjerte mot byen. I Canelli sto det den gang bare en liten garnison og forsterkningene var fremdeles flere dagsmarsjer unna. Byens befolkning ble redningen. Alt som kunne krype og gå av kampføre menn ble mobilisert. Kampene ble langvarige, men byen holdt stand og til slutt måtte Hertugen av Nevers trekke seg ut. Byen var reddet, og som takk for hjelpen fritok Hertugen av Savoia byen for skatter de neste 30 årene!

Mer enn 4000 i kostyme deltok, og det var et mektig skue da troppene inntok kampplassen. Kanonene drønnet gjennom dalen og geværsalvene avløste hverandre. Kruttrøyk og kamprop fylte luften. Det var en fantastisk opplevelse. Alle som er i Piemonteområdet den tredje helgen i juni må bare få med seg dette. Anbefales!

Etter slaget trakk troppene ned i byen og vandret rundt i bygatene med forskjellige oppvisninger. Flagg- og trommetropper var det mange av, så det var nok liv og stemning. Bodene i byen solgte ting fra den gang da, og de hadde funnet frem til gamle oppskrifter fra perioden. Det var satt opp egne trattorier som serverte 1613-menyer for anledningen, mye spesielt, men også mye godt. Vi spiste middag bestående av fritert brød, gul risotto med lever, høne og kanin, samt aprikosterte med kanel. Til aperitif fikk vi en anisbasert drikk som kunne minne noe om Pernod, husets vin derimot var av nyere årgang, og glade var vi for det.

	Middag hos Marlene og Carlo

Italiensk middag
Søndag hadde vi avtalt å møte de forrige eierne som både bor i og er fra Canelli. De hadde lyst til å vise og fortelle oss litt mer om det som skjedde, og vi kunne se avslutningsfyrverkeriet fra verandaen hos dem. Vi ble litt forsinket i og med at Irland slett ikke klarte å knuse Spania som vi hadde regnet med, men i stedet ble slått ut i straffesparkkonkurransen. Sørgelige greier.

Etter en runde i byen der vi blant annet hilste på to borgermestere, en prest og bestyreren av barnehjemmet dro vi hjem til Marlene og Carlo. Marlene hadde laget noen få enkle, kalde retter så hvis vi hadde lyst til å spise hos dem? Naboene våre, Maria og Clemente kom også, så det ble en hyggelig kveld. Vi startet med Spumante og farinata på verandaen før vi satte oss til dekket bord. Begrepet noen få enkle, kalde retter fikk etterhvert en annen betydning.

Jeg har alltid sagt til Frode at det aldri blir aktuelt å invitere italienere på søndags lunsj. Til det blir prestasjonsangsten for stor. Nå forstår han hva jeg mener! Jo da, rettene var kanskje både enkle og kalde, men få var de slett ikke. Vi var mette etter antipasti, da var det fremdeles både mellom- og hovedrett igjen, og ikke nok med det. Etterpå var det is og jordbær, og til slutt eplekake og nøttekake med Moscato til. Sukk! Vi er selvfølgelig høflige og godt oppdratt, så noen god nattesøvn hadde vi ikke den natten. Vi avsluttet med en grappa hver da vi kom hjem for å hjelpe fordøyelsen på vei, og unte oss en time ekstra søvn på mandag.

Eli Anne renser erter

Vinsmaking
Rørleggeren vår har etter hvert blitt en god venn. Han kom innom her en ettermiddag bare for å sjekke at alt var som det skulle. Med seg i bilen hadde han en flaske. I flasken var det hjemmelaget Genepy på 50 %. Genepy lages av en alpeblomst som i dag er fredet og som derfor nå dyrkes kunstig i lavlandet. Denne derimot var ekte vare. Rørleggeren har en kompis som jobber i Corpo Forestale, og han hadde plukket et par plastposer av de fredede plantene. Ingen skrupler der i huset. Utrolig nok smakte det godt også, så vi takket og bukket. Avtalte samtidig at vi skulle være med opp til fetteren hans for å smake god vin. Det ble litt av en vinsmaking.

Gatti, som betyr katter på italiensk, kom og hentet oss etter arbeidstid. Fetteren hans, Cavallo, bor ikke langt for oss, noe som skulle vise seg å være en stor fordel. Cavallo betyr hest, så det ble flere katte/hesteordspill etter hvert som timene gikk. For timer ble det. Ingen av oss hadde spist middag først, og det lot seg merke etter hvert som antall smaksprøver økte. Hesten lagde god vin, og han hadde mange varianter. Dessverre, eller heldigvis, hadde han ikke mer grappa igjen. I løpet av kvelden fikk vi diskutert historie, fotball, politikk og selvfølgelig vinlære. Vi kjøpte med oss en kasse Barbera Superiore, 14,5 %, meditasjonsvin for kjøligere kvelder og en kasse Bianco som nok blir sommervinen vår i varmen. Morsom kveld, selv om kjøreturen hjem ikke var fullt så festelig.

I går morges kom Maria opp og lurte på om vi ville ha erter? De hadde røsket opp hele ertehagen og hadde alt for mye til eget bruk. Vi fulgte henne ned og fikk med oss en kasse erteris hjem igjen. Formiddagen ble viet rensing av erter og det ble en pen haug til slutt. Det måtte bli erter til middag. Vi laget en nydelig pastarett med tagliatelli, lime, bacon, erter og gorgonzola, og med naboens Barbera til ble det en deilig sommerrett.

Til uken skal vi ha ferie. Vi får overnattingsgjester både fra Montà og Oslo i flere puljer. Fra Oslo kommer først fetteren min med kjæreste og så kommer et vennepar av oss på bondegårdsferie. Godt de ikke vet hva de går til!

GOD SOMMER!

Eli Anne & Frode
Tenuta il sogno