Stuen i La Piccola

Mangler fremdeles bademøblementet til La Piccola, men rørleggeren var innom og lovet at det skulle kunne settes opp på torsdag. Da er det på plass, til nye gjester kommer på lørdag. Leiligheten står tom denne uken så det passer bra.

Det var spennende å motta de første gjestene, og vi var nok litt nervøse. Hva ville de synes om leilighetene? Ville de være greie eller skikkelig grinebitere? Vi hadde ingenting å frykte. Vi har nå par nummer tre boende og alt har gått over all forventning. Ingen klager og bare hyggelige tilbakemeldinger. Til og med manglende baderomsmøbler ble tatt med et smil. Vi pustet lettet ut. Dette var da ikke noe å grue seg for? La oss håpe det fortsetter sånn.

Kranselag har vi selvfølgelig også hatt. Både de forrige eierne og naboene kom. Det ble en hyggelig markering med god Spumante og lekre småretter.

Kjøkkenet i La Piccola

Vi hadde behov for å reise bort litt.
Bestemte oss derfor for å ta en tur opp til Valle d’Aosta. Tok med oss ti-literen for å se om vi kunne finne en god sommervin der oppe. Greit med forandring innimellom. Selv om dagen opprant med regntunge skyer lot vi ikke litt morgengruff ta motet fra oss. Det kunne være fint vær i Alpene for alt vi visste. Der tok vi feil. Hadde vi fulgt med på nyhetene hadde vi sett at Nord-Italia har vært rammet av tidenes regnvær. Vi, derimot, ante fred og ingen fare inntil vi møtte nedbørsveggen rett nord for Torino, og mørkere ble det dess lengre nord vi kom. Å snu var ikke noe alternativ, men vi slo raskt fra oss håpet om en fottur i Alpene. Aosta by ble redningen. Vi fant en lokal liten bar litt utenfor hovedgaten og roet oss der i håp om at det etterhvert ville slutte å regne. At de viste fotball på TV hjalp på humøret sammen med gode panini og lokal vin. Vi rakk å teste både de lokale Enfer d’Arvier og Blanc de Morgex et de la Salle, samt en nydelig Gewurtztraminer fra litt lengre nordøst, før det lysnet noe og vi fant tiden inne til å bevege oss ut. Aosta er en flott by med en utrolig lang hovedgate, vi koste oss og nøt å være turister for en dag.

	Stuen i il Grande

Vin sfuso
Vin sfuso (i løsvekt) derimot ble vanskeligere å finne. Selv kooperativene her oppe har så liten produksjon at de tapper alt på flaske, de har faktisk ikke åpent for besøkende engang. Det sier sitt om produksjonsmengden. Vi fant i stedet en butikk som solgte alle regionens viner og andre lokale produkter slik at vi slapp å vende tomhendte tilbake igjen, Fontina-ost, lokale grissini og ditto vin var med på turen hjemover.

I og med at vi kjørte motorveien oppover, regnet innbød ikke til noe annet, hadde vi tenkt å bruke mer tid hjem, og i stedet kjøre de koselige sideveiene. Vi kom ikke langt før vi møtte den første omkjøringen, den neste noen svinger etter, og da vi etter noen mil ble stoppet av en veisperring fordi veien hadde rast ut ga vi opp. Det ble motorveien ned igjen også.

Vi har ikke sett så mye vann på lenge, området lå nesten under vann. De lokale veiene var ødelagte, hadde rast ut eller var gjort om til bekker. Åkrene var et mistrøstig syn der de minnet mer om rismarker enn noe annet og vinmarkene rant nesten bort. Skadeomfanget må være enormt. Stakkars mennesker som får hele årsproduksjonen sin ødelagt på denne måten, og enda sier de at det kommer mer regn?

Uken har ellers gått med til å ta fatt på alle forefallende oppgaver som har blitt neglisjert de siste ukene, for ikke å si måneden. Kjøkkenhagen så mer ut som utmark enn noe annet, det samme gjorde plenene og resten av eiendommen, innendørs var det heller ikke akkurat hyggelig. Det var bare å kaste seg over oppgavene og nå begynner det å se mye bedre ut.
Frode har blitt en riktig mester med Decepugliatoren og tok en runde i Orto’en før jeg begynte å luke. Bønner og tomater er nå behørig bundet opp, og jordbærplantene kommer mer til sin rett når de ikke konkurrerer om plassen med alskens ugress. Salaten og potetene har klart seg bra på egenhånd og vi har salat nok til resten av året, minst. Chili, hvitløk, basilikum og agurk fant jeg også igjen, reddikene derimot har fått for mye vann og ble mest gress. Alt i alt ser det slett ikke verst ut. Lover å holde det bedre ved like heretter. Nå er plenene nyklipte og fine, og etter Frodes runde med Decepugliatoren ser resten av eiendommen også bra ut.

Søndag utforsket vi Valle Belbo. En annen nordmann har et hus i Cossano Belbo som vi hadde lyst til å finne, og samtidig jaktet vi på et trivelig sted å spise lunsj. Vi fant begge deler. Valle Belbo er en frodig og fin dal, mange små hyggelig byer som alle har små barer og trattorier. Søndagslunsj tas alvorlig i Italia, og går du ut for å spise kler du deg deretter, på de fleste restaurantene var det derfor høy slipsføring. Vi hadde lyst på noe enklere og fant etterhvert en liten hule i Santo Stefano Belbo, Vineria e Pizzorante I Sapori delle Langhe. Uformelt, hyggelig og med deilig mat. Vi gikk for dagens meny, Tagliatelli con ragu som primo og Coniglio (hare) som hovedrett. Til dette drakk vi husets vin på karaffel, og avsluttet med espresso og grappa. Alt til den nette sum av ti euro pr. hode. Fantastisk!

Terrassen på il Grande

Lære om vin
Frode begynner nå for fullt å konsentrere seg om vinlære. Den beste måten å lære på er å praktisere, så planen er nå at han skal være med Clemente i vinmarken for å være med på det som skal gjøres. Vi har også vårt eget lille forsøksfelt som vi prøver å holde ved like på egen hånd. Morsomt.

Jeg har en jobb foran meg med oppdatering av hjemmesidene og annet administrativt arbeid. Det er nok å ta fatt på. Vi har fremdeles en god del ledig utover høsten og vi må prøve å få fylt opp de ukene også.

Til helgen er det stor 1600-tallsfestival i Canelli. De gjenskaper et slag som sto i 1613 og hele byen gjøres om til en teaterscene med 4000 deltagere i tidsriktige kostymer og mat fra perioden. Vi gleder oss allerede.

Ha en fortsatt fin sommer.


Eli Anne & Frode
Tenuta il sogno