1964 Barolo Riserva Speciale fra Scarpa.

Påskeegget
Jeg må begynne med å fortelle om påskeegget vårt. En helt spesiell opplevelse. Vet ikke om jeg har nevnt det før, men i den gamle cantina’en var det fremdeles et lite lager av vinflasker. Godt nedstøvet og av alle ting, stående. Sukk, all den gode vinen, og så er den sikkert ødelagt…..eller? Ingenting kan stå uprøvd, i alle fall ikke når det er snakk om vin. Vi gikk på oppdagelsesferd blant beholdningen. Noe var definitivt dødt for lengst, f.eks. en Est Est Est fra 1978 og en Prosecco fra 1982. Så begynte mer interessante ting å komme til syne, deriblant flere gamle Baroloer, og eldre Barolo er kjent for å være ekstremt lagringsdyktig, tenk om de fremdeles var i live? Vi plukket ut en for å teste, en 1964 Barolo Riserva Speciale fra Scarpa. Dette skulle være vårt påskeegg.

Påskeaften opprant. Før den høytidelige åpningen av påskeegget innviet vi Forno’en vår, den er bygget i et eget hus i bakhagen, startet tidlig på ettermiddagen med å fyre slik at den skulle bli skikkelig varm. Her skulle det lages ekte italiensk pizza, du får selvfølgelig et eget pizzamel til formålet. Spenningen var stor da pizzaene, med ansjos, kapers, tomat og mozzarella, skulle inn i forno’en. Ville vi få det til? Sikkert førstegangsflaks, men resultatet stod så absolutt til forventningene, kjempegodt. Litt småbrent i kantene, en dose aske, og muligens litt rå i midten…..men for en smak! Dette skal vi gjøre oftere.

Vinbonden i aksjon

Lever vinen?
Tid for åpning av påskeegg. Andektige satt vi og så på den støvete flasken. Skulle vi virkelig? Selvfølgelig, vin er til for å drikkes. Under bly(!)seglet var det en tørr kork som mer eller mindre smuldret hen, det endte med at vi måtte dytte restene ned i flasken. Dekanteringen viste en tynn brunorange væske, kunne dette være drikkbart? Duften derimot løftet forventingen, for en duft. Dette var moro! Den lever! Den var ikke blitt til eddik og det var ikke tvil om at det var liv i den. Cirka halve flasken ble dekantert før bunnfallet ble for markant. Barologlassene sto på bordet klare for kveldens store smaking…….

For en vin! For en opplevelse! Dette hadde vi ikke trodd. Sannsynligheten for at vinen var ødelagt var mye større enn sjansen for det motsatte. Her fikk vi virkelig bevist lagringsegenskapene for de gamle, tradisjonelle Baroloene. Mon tro om denne hadde vært drikkbar for 20 år siden? Antageligvis ikke, syrestram som den fremdeles var nå. Duften var utpreget animalsk med hint av lakris, høstløv og velhengt vilt. Smaken hadde bra lengde og struktur. Vi er imponerte og bøyer oss i støvet for de gode, gamle produsentene. Mon tro om vår cantina kan by på flere slike opplevelser……..

Vår nye nabo.
Vi har etter hvert blitt godt kjent med våre nye naboer, som, bortsett fra å ha blitt vår lokale vindealer, kan hjelpe oss med det meste. Far i huset, Clemente, er erketypisk italiensk bonde slik du ser dem på film, nærmer seg 70 men er fremdeles med på det som skjer. Vil gjerne ha et ord med i laget hos oss også. Vi er glade til, nybegynnere som vi er.

Han har jevnlig vært oppe for å godkjenne arbeidet mitt med Orto’en, det er ikke helt 100 %, men ok, det duger vel. Jeg spurte en dag hvor det vær mulig å kjøpe settepoteter, siden jeg hadde lyst til å ha en liten potetåker. Dette var ustyrtelig morsomt, man kunne ikke kjøpe settepoteter, det måtte jeg da skjønne. Han ropte opp kona, Maria, og de lo lenge og godt av det som tydeligvis var dagens vits. Nei vel, så blir det ikke poteter da.

Et par dager senere kom Clemente ruslende. De var ferdig med å sette poteter og her hadde han noen settepoteter jeg kunne få. Det ble en fin liten potetåkerlapp ute i Orto’en.

I går var vi nede for å kjøpe mer vin, og oppdaget mens vi var i cantinaen for å få påfyll, at Clemente og Maria ikke bare har vin og høner, samt de to hanene som galer i tide og utide, f.eks. midt på natten, men også kaniner. Det er viktig å være selvforsørget., som Clemente sa, vi har ikke så mye av noe, men vi har noe av alt. Det burde vi også tenke på.

Dette lå dem tydeligvis på hjertet. Vi har nemlig et meget forfallent gammelt hønsehus i den ene delen av hagen. Det er stygt og gjengrodd og vi har egentlig tenkt å brenne det. Nei, vi burde ha noen høner vi også, bare tenk på de ferske eggene og de deilige helstekte kyllingene. En tre-fire høner ville holde lenge til vårt bruk. Ville jeg forresten ha med noen ferske egg? Ja, tusen takk, men disse hønene….. Jo, nå skulle vi se. 6 ferske egg lå nå i genseren min som jeg prøvde å holde opp med en hånd mens vi toget ut til hønsehuset. Clemente inn i buret for å hente ut en kylling. Du må holde den sånn. Så sto jeg der da, med en hånd rundt en sprell levende varm kylling som sparket for livet, mens jeg med den andre prøvde å forhindre at eggene datt i bakken. Clemente og Maria tegnet og forklarte uten at vi skjønte en brøkdel, Frode hadde meldt pass for lengst. Denne kyllingen var ikke mer en 1,5 måned gammel. og var moden for gryten om en måneds tid, allerede nå var den stor, sikkert 2 kg., og den var foret opp på Grana di Turcu og mye mais. Derav de flotte gule plommene.

Eggene ble en deilig omelett. Hønsehold tror jeg vi venter med en stund til selv om hønsehuset kanskje blir stående?

	Her er våre settepoteter

Vinbonden
Frode har med hjelp fra Clemente begynt å få taket på å binde opp vinrankene. De få radene som vi skal ta hånd om selv i år er nå vel rensket og stelt, og vi har bitt i det sure eplet og sprøytet dem også. Vi har planer om å lage ca 500 liter vin i høst. En sped begynnelse. Vi har sjekket pris på den del av det utstyret vi trenger og regner med å ha mesteparten i hus i løpet av neste uke. Vi skal i første omgang kjøpe et 500-liters stålfat som vi kan bruke både til gjæring og lagring, samt en pumpe og en drueknusemaskin. Der røyk mine romantiske forestillinger om fottråkking, og greit er vel det.

Vi har fått bil. Den cabrioleten som vi har drømt om lenge. Kanskje ikke helt den typen vi hadde tenkt på tidligere, men praktisk etter dagens behov. En gråblå Suzuki Jeep Samurai 1990-modell står nå parkert i garasjen og vi har endelig kvittet oss med den dyre leiebilen.

For øvrig begynner vi å bli mektig lei de klærne vi nå har gått med i over 14 dager, dessuten savner vi dynene våre noe helt forferdelig. Frode holder på å bli smårar av den italienske dancemusikken som er bortimot det eneste vi klarer å ta inn på radioen, og lengter etter Tom Waits. Heldigvis kommer flyttebilen på onsdag.